I oktober hadde sprangrytter Jenny Krogsæter et fantastisk comeback under Agria Oslo Horse Show etter tre år i Belgia. Hvordan var det for Jenny å være tilbake på hjemmebane, hvordan har veien hun har gått for å komme hit hun er i dag vært – og hva er fremtidsplanene hennes med hestene?
Gratulerer med imponerende resultater, hvordan syns du det var å prestere så godt på hjemmebane?
– Det var veldig gøy! Jeg har jo ikke vært i Norge på tre år, så jeg syns det var veldig gøy å komme hjem å gjøre det så bra, og å kunne vise folk hva jeg har drevet med i Belgia de tre siste årene. Jeg har jo ridd Oslo Horse Show i mange år, egentlig helt siden jeg red kategori 3-ponni. Det er et kjempefint stevne, og man møter jo alle man kjenner der, så det at jeg fikk ri 5* og ri med så mange gode ryttere var veldig gøy!
Hva er ditt forhold til OHS fra tidligere?
– Det har jo vært en årlig tradisjon som vi har holdt på med helt siden jeg red ponni hvor jeg første gang deltok i en showklasse. Og så har jeg prøvd hvert år å kvalifisere meg i ponniklasser, Felleskjøpet-cup, eller 2*, så det har vært en tradisjon lenge.
Så morsomt, det er sikkert mange unge ponniryttere som syns det er gøy å høre om reisen din!
– Ja, jeg husker aller første gangen jeg red Oslo Horse Show. Det var ikke engang en klasse på tid, men en showklasse under familieshowet der vi hadde bestemt for oss å ri litt fort for å lage litt ekstra show. Det var veldig gøy!
Hvor gammel var du da?
– Jeg var vel 9 år, tenker jeg. Jeg husker det veldig godt fortsatt. Å ri under OHS har alltid vært en stor drøm, og jeg har jo ikke eid mer enn én hest i løpet av hele mitt liv, så kanskje mange tror at man må ha mulighetene til å ha masse hester for å klare det, men det stemmer ikke.
Var planen og målet å komme deg til 5*-nivå?
– Nei, det har jeg aldri fokusert på, og aldri tenkt at jeg ville komme til å klare å gjøre, så da er det ekstra morsomt å ha fått det til.
Kan du beskrive hvordan det er å ri på så høyt nivå?
– Det var jo virkelig en påkjenning da, og ikke minst veldig surrealistisk for meg. Jeg har sett på dette fra tribunen i alle år og tenkt at det ser helt umulig ut. Så det var absolutt utrolig gøy, selv om det ikke ble det resultatet jeg hadde håpet på i 5*. Det var en kjempeerfaring og veldig trygt å få den erfaringen på hjemmebane der alle ønsker meg det beste, men jeg merket absolutt at det var et nivå opp.
Gav det mersmak?
– Absolutt! Etter Grand Prixen på fredagen så var hesten skikkelig bra, men jeg ble selv litt liten og ydmyk – og det ødela litt for meg. Så gikk det bra i 1.45 og 1.50, mens i World Cupen merket jeg godt at her har jeg plutselig ingen erfaring igjen. Jeg er veldig ydmyk og ønsker å jobbe hardt for å komme meg til det nivået, så Oslo Horse Show ga meg veldig mye motivasjon for å jobbe videre.
Hva er det som gjør at du har valgt å jobbe med hester?
– Det er rett og slett et veldig enkelt svar på de: Jeg connecter veldig mye bedre med hester enn med mennesker generelt. Det er den følelsen av å få til noe med en hest som ingen andre får til. Det å ri 5* er gøy, og noe jeg absolutt elsker, men det som gir meg sykt mestringsfølelese, er når jeg rir en hest som har vært veldig problematisk og jeg klarer å løse det. At hesten virkelig kjemper for deg, det er det som gir meg driv.
Hva er planene dine fremover?
– Nå skal jeg ri U25-klassene i Genève, og så skal jeg jobbe litt med hestene som ikke var med til Oslo, passe på at de får startet litt før sesongen er ferdig. Og så skal jeg ri enda et stort stevne mellom jul og nyttår.
Har du noen tips til andre ryttere som ønsker å nå dit du er i dag?
– Ja, jeg tror i hvert fall det å være ydmyk og lærevillig er lurt. Jeg kom jo ikke hit og trodde jeg skulle bli en 5*-rytter, jeg kom hit for å prøve å se hvor god jeg kunne bli. Ikke sett forventningene altfor høyt. Kom deg ut og ri så mange hester du kan, bli kjent med så mange du kan, fordi du får veldig mye erfaring og nettverk. Da jeg red i Norge, følte jeg at jeg kunne ganske mye om hest, men da jeg kom til Belgia forstod jeg fort at jeg ikke hadde peiling på hva jeg drev med. Ting som var helt åpenbart for folk her i Belgia, var overhodet ikke det for meg. Mitt tips er å alltid være åpen for å lære mer, og prøv å ha en ydmyk holdning til både hestene og sporten.
Hvordan er rytterlivet i Belgia?
– Det er mye jobb og lange perioder med hardt arbeid og lange dager. Plutselig løsner det litt innimellom og man får små gjennombrudd som gjør at man glemmer de tøffe tidene.
Får vi se deg på Oslo Horse Show i 2024?
– Ja! Sjefen min var strålende fornøyd, etter i år så han vil nok gjøre dette til en årlig tradisjon. Det er jeg veldig glad for, og gleder meg allerede masse!
