Vi treffer Pål Flam midt i arbeidsdagen hans på Stall Kubberød på vakre Jeløya i Moss. Når vi kommer har han allerede ridd 3 hester, og har flere som venter. Det er hektiske dager, og mange hester som skal ris og tas vare på.
Foto: Madeleine D. Bergsjø
Kan du fortelle litt om deg selv, og rytterkarrieren din?
Jeg er 28 år og har vokst opp på gård i Fevik der mine foreldre drev med hest. Min mor jobbet i rideskolen som lå vegg i vegg med vår gård, og min far hadde en profesjonell karriere der han red og underviste folk med egne hester. Han reiste mye i forbindelse med det da jeg var barn. Dette var jo for å få hele gården til å gå rundt økonomisk. Jeg begynte å ri da jeg var 6-7 år, og helt ærlig syns jeg ikke det var spesielt gøy til å begynne med. Jeg drev med veldig mye annet, fotball og løping, blant annet. Selv om jeg ikke syns det var spesielt spennende å ri da jeg var barn, måtte jeg allikevel ri en del for å hjelpe til hjemme på gården. Sånn var det bare.
Da jeg var 10 år fikk jeg min første fine ponni som vi kjøpte av Stein Endresen. Den vant jeg ganske mye med da jeg var ute og konkurrerte, og jeg syns det var gøy med selve konkurransedelen. Jeg og mamma reiste mye rundt på ponnistevner, og på det tidspunktet begynte det å bli pengepremier i ponniklassene, så da var det full fart og gi alt for å vinne så vi kunne kjøpe pølse på veien hjem!
Da jeg var 12-13 år begynte vi å få en del ponnier fra Østern i Bærum, og på et tidspunkt hadde jeg 7-8 ponnier jeg red hver dag, så da vi reiste rundt på stevner hadde vi jo med oss 6-7 ponnier overalt. Det var såklart gøy å ri, men jeg hadde fortsatt ikke den voldsomme interessen. At jeg vant mye og begynte å tjene penger gjorde jo at det var veldig gøy allikevel!
Mine foreldre har prioritert gården og driften hos oss, og det har vært lite ferier og andre såkalte goder i oppveksten, men mye ridning og alle måtte bidra på gården. Jeg har hatt en flott oppvekst og mine foreldre har aldri lagt noe press på oss for at vi skal oppnå det ene og det andre. Vi måtte bidra, men utover det kunne vi velge selv hva vi ville.
Da jeg var 18 fikk jeg Larchen. Da var han 8-9 år, et stort tog av en hest. Han hadde mye blod og veldig scopey over hinderet. Med ham fikk jeg en sinnsyk start på karrieren min. Han var veldig, veldig smart og en fantastisk hest å ri på. Med han hoppet jeg min første 5* Grand Prix. Når man er ung er man jo gjerne litt naiv og litt cocky. Jeg var nummer 4 i den Grand Prixen, hoppet med 4 feil og kom ut og sa “ja, det her var jo ikke så vanskelig”.
Han var den perfekte hesten i den perioden. Vi hoppet EM som Young Rider, ble nordiske mestere, tok sølv i EM for Young Rider lag og hoppet innendørs-NM. Han ble solgt i 2014 til den brasilianske topprytteren Yuri Mansur, men etter litt tid så ringer Yuri meg og spør om hvordan jeg har ridd den, for han fikk den ikke til å hoppe feilfritt. Det endte med at jeg fikk han tilbake igjen etter et år. Vi oppnådde mye også i tiden etter det, så det er en fin historie.
Deretter ble jeg norgesmester i 2018 for senior i Arendal, det var veldig moro siden reisen dit var med en ganske utfordrende hest. Senere begynte jeg å jobbe for Raaholt-familien og reiste en del utenlands og red mye hester i blant annet Holland. Der var jeg i 4 år og fikk masse erfaring, trening og kunnskap.
Så ble jeg sammen med Anette (Ringnes), flyttet hjem og nå kan jeg gjøre litt mer sånn som jeg vil og mener er riktig. Måten å ri på, treningen og hesteholdet. Jeg har for eksempel tatt av skoene på mange av hestene. Det er fint å nå ha en del mer frihet, og de siste to årene har jeg utviklet meg ekstremt mye, tatt all kunnskapen jeg har tilegnet meg i løpet av de siste årene og bruker den på den måten jeg tror er mest riktig.
Har du noen gang vurdert å gjøre noe annet?
Sikkert forandret verden, haha. Vært statsminister, jobbet i Nato eller lignende.
Er du noengang redd?
Ikke når jeg rir store klasser, men jeg kan kjenne på det når jeg rir unghester. Da er det viktigste å få de til å gå framover så de er modige.
Hva er ditt forhold til OHS?
Jeg har vært på Oslo Horse Show hvert eneste år så lenge jeg kan huske, den første gangen var jeg 12 år og stevnet var i Oslo Spektrum. Det var jo de éne helgen i året hvor jeg fikk se topprytterne som liten. Jeg så veldig opp til disse rytterne, og den første gangen jeg var der hadde jeg en stor ponni, Miss Conginiality, som for øvrig var Anette sin ponni. Det er litt morsomt. Jeg husker ett år da pappa sa at “i år har vi ikke råd til å reise til OHS”, og da raste hele verden sammen for meg. Jeg synes den helgen var årets høydepunkt! Heldigvis ble det til at vi kunne dra likevel. Jeg har ridd min første Grand Prix og World Cup i Oslo. Det betyr mye og det er minner som står sterkt!
Hva trener du mot akkurat nå?
Ja, nå har jeg jo kanskje den beste hesten jeg noensinne har hatt – Omonza. Han er kanskje også den vanskeligste, og jeg tror virkelig at jeg har en hest som kan vinne de største Grand Prixene i verden. Jeg har egentlig aldri målt suksess så mye i resultater. Jeg har mer en innstilling som handler om at jeg alltid har vært veldig fascinert av folk som er gode til å ri og gode på å få ut det beste av hestene sine. Så mitt mål er å bli litt bedre hver eneste dag, og akkurat nå er det å gi den hesten mulighet til å oppnå sitt fulle potensiale, for det synes jeg den fortjener. Omonza har vi 30-40 prosent å gå på. Den har ikke nådd sitt maksimale potensiale, og det er veldig gøy og spennende.
Hva er det som gjør at du liker å jobbe med hester?
Det lurer jeg selv på noen ganger. Det er jo ikke alltid like gøy, men det er en veldig variert hverdag, og man holder på med helt fantastiske vesener som kan få til helt utrolige ting. Det er jo ingen tvil om at man elsker hester, men så er det også en del av meg som elsker det at man aldri er ferdig utlært. Man må forstå hesten, forstå hvordan den funker, helsen dens, hvordan en hest skal hoppe over et stort hinder så kostnadseffektivt som mulig. Det er det jeg syns er gøyest, det å kunne analysere hver eneste hest og finne ut hvordan kan vi få akkurat denne hesten her til å hoppe rasket mulig og feilfritt gjennom en bane.
Får vi se deg på OHS 2024?
Såklart!
